Tur med ettertanker

Den gode turopplevelse er et resultat av samspillet mellom natur og samvær med gode venna. Men livet i fjellet kan også mørkelegges av øyeblikk av sorg og  spor til ettertanke.


Lørdag 18.februar  valgte vi oss Finnheimfjellet på Breivikeidet. Oddbjørn, Sissel og Steffen var hyggelig turfølge. På en dag der yr.no hadde gitt åpning for bra vær og sågar blå himmel. Det stemte! Det gjorde også prognosene om vind. Så oppholdet på toppen ble kort....den store steinen i skaret nedenfor fristet mer for å innta lunsjen.

Drønnene i snøen oppover talte sitt tydelige språk. Så guarden var høyt hevet i de utsatte partier. Det gikk bra og vi fikk oss en fin og luftig dag ute i vår vakre fjellverden.

Vel nede ble den gode stemninga snudd til sorg og motløshet; skredet på Middagstinden på Kvaløya hadde krevd to dødsofte! Trist og tragisk!


I trua på at vi en dag skal få oppleve en vinter uten tragiske skredødsfall, må vi bare fortsette å jobbe med det vi trur på i forhold til skredtematikken; DET FOREBYGGENDE ARBEID!

Mens vi venter på snøen...

Vinteren sålangt har vært begredelig hva angår snø. Mens hallelujaropene har runget i andre deler av landet har det her hos oss mest vært de stille bønner som har ordsatt konversasjonene mellom skifolket. Uansett; det er alltid verst på innersiden av dørstokkmila. På yttersia på de rette plasser finnes snøen. Så det handler om å planlegge rutevalg i en litt utvidet betydning enn de vi er vant med fra skredkursene. For skredfare må man lete lenge etter disse dager.

Breivikeidet har alltid vært et sikrere sted hva angår snø. Lørdag 14.januar valgte vi oss Skarlitinden. Lett inspirert av Christoph Wahls besøk der noen uker tidligere. Etter en litt knutete oppstigning gjennom skogen kom vi inn i flytet på de store vidder. Vel oppe fant vi sjelefreden ved toppsteinen, mens vår herre penslet ut himmelvelvingen i alle nyanser av rosa og orange.

Joda vi ønsker oss mer snø, mye mer snø. Men uansett; det er mer enn nok snø til å kunne få nyte noen timer med frisk luft krydret med vakker nordnorsk natur og lek på ski.

Mens vi venter på lysere tider...

Siste dag på Stormheimfjellet

"Det er akkurat når dagen farges blå..."synger Kari Bremnes så inderlig vakkert på låta Månestein.
Siste dag av 2011 ble en dag som ble kolorert i alle nyanser av blått der vi sporsatte den hvite snøen til topps på Stormheimfjellet. På en kald dag ble vi varmet av de visuelle inntrykk av vinterlandet i nord der himmelen i sør spillte opp med fargespill som varsler at etter kulde kommer sol og varme.

Matpakke, te og synsinntrykk ble fortært i stille ro. Før dagen begynte på siste reis mot natt og Kari Bremnes`  "Det er sol og varme der du hører hjemme..." tok oss ned gjennom vinterlandskapet.

Som en siste takk for alle spor som er satt i 2011 og alle muligheter som venter.

Far vel i 2012.

Blå time på Blåmannen

Det var romjul 2012, 29.desember og rapportene snakket om herlige forhold på Lille Blåmannen. Omsider.

Svein og jeg la veien mot Håkøybotn tidlig morgen. Og kunne snart konstatere at ryktene stemte. 20-30 sentimeter urørt nysnø hele veien fra perkeringsplassen til varden.

Litt stein på utstikkende partier å passe på, mens i søkkene, i søkkene....

Mens den blå time fikk lysere nyanser ble matpakken spist og feller tatt av. Før vi kunne signere millioner av dunlette snøskrytaller i andaktig takknemlighet.

Vi orienterte hjulene mot byen, mens andre startet på sporet ut i det hvite lykkeland. Heldige dem.

Adventskos i Lyngen

Juleforberedelsene seilte forbi langs de fleste horisonter. Svein og undertegnede valgte å seile med Bjørklids til Lyngen. Det var12.desember og håpet om å finne snø og skiføre i Ura levde. Men da vi parkerte kunne vi umiddelbart konstatere at det kom til å bli en innsats med apostlenes hester før vi kunne plassere skiene på snø.

Oppe på moreneryggen skinte snøen mot oss og derfra ble det lek i 30 sentimeter nysnø. Oppover og nedover. Penslet ut under en knallende blå himmel.

En vakrere og mer andaktig juleinngang skal man lete lenge etter.

La jula komme.